IKKE SOM DE ANDRE * Dikt av Sigve Lauvaas (Bok 12-2012)

fredag 15. mars 2013

IKKE SOM DE ANDRE av Sigve Lauvaas * Side 37-41 (Bok 12-2012)

K.Herredsvela-Ill

Side 37

FUGL

Om jeg var en fugl

Som kunne fly?

Om en kledde av meg vingene

Om natten?

Jeg ville bevise at jeg kunne fly

Og skape meg om

På høylys dag.

Og vingene skulle på plass.

Høyt på en grein.

Der satt jeg og ventet

Til jeg ble modig nok.

Så hoppet jeg ut

Med et brak.

Jeg datt boms i bakken,

Og flyet var smadret.

Fuglene ble stumme,

Og jeg var et vrak.

DØDEN OG LIVET

Fluer dør,

Og mennesker dør.

Noen tenner lys over de døde,

Og venter at våren skal komme.

Da skal løkene i jorden.

Takk for at noen ser meg

Mens jeg lever.

Jeg er et menneske med drømmer

Som stiger opp.

Jeg skal ikke dø som fluer,

Eller gras og lauv.

Jeg åpner mitt hjerte,

Og skjelver.

Livet har sin pris. Det er døden.

Men lyset overvinner alt.

Jeg skal bo i stillhetens lys

Gjennom lange tider.

Side 38

SKRIVER

Jeg skriver,

Og har skrevet unøyaktig

Gjennom mange år.

Korrekturleseren er borte,

Og mine ord står åpne for fall.

Alt jeg skriver er grus og leire.

Kanskje noe kan formes

Til drikkeskåler, eller vaser

For roser og tulipaner.

Jeg skriver ikke vakkert.

Det er min kunst.

Litt rufsete må det være,

Uten rim og digidarier.

Selv om Gud finnes,

Må jeg skrive noen ord.

Jeg tror ikke på det store salget,

Men trenger en grubleboks,

Et verksted for ideer

Og hemmelige tegn.

BUD

Kan hende var en engel på døren.

Men ingen lukket opp.

Jeg var i dyp søvn,

Da jeg hørte traktoren til naboen

Jafse med seg en meter snø.

Gang etter gang har underlige ting skjedd.

Noen har fått et bud.

Gjesten var en fattig bror

Som ba om en seng.

En engel iblant oss skulle alle ha.

Jeg har nok flere,

Og er godt beskyttet mot kikhoste og astma,

Men faller for fristelsen for god mat.

Jeg klarer meg nok, med kongelig assistanse.

Det er et privilegium å leve

Med venner i rommet.

Side 39

SISTE

Kanskje er dette det siste jeg skriver,

Mens snøen er på dørhella,

Og snøklokkene sover.

Om de jordiske spirene sover i vinterdvale,

Kan andre svare for.

Jeg vet bare at våren er i anmarsj.

Det siste jeg gjør på kvelden,

Er å slokke lyset.

Så kan jeg be fadervår.

DELTA

Ikke alle vet at livet

Er en deltagelse.

Vi får utdelt vår nummer,

Og startstreken er ved fødselen.

Jeg deltar ikke i maraton, sier du.

Men livets løp er mer enn en maraton.

Målet er langt fremme,

Og mange går ikke over målstreken

Før de er passert hundre.

Lykke til. Det blir litt av et res

Opp alle motbakkene,

På slettene, og over fjellet til andre siden.

Vi kan bare lade opp,

For her får alle bryne seg,

Både små og store.

BEKK

På fjellet lengter jeg etter en bekk.

En bekk er en livåre

For planter og dyr.

Sildrebekken bak eldhuset

Er en kilde fra dype brønner,

Og gropa er stor nok for et melkespann.

Holdbarheten gir nye krefter.

Side 40

VIDERE

Alltid videre i livet

Med noe vi har kjært.

En stjerne blinker i det fjerne,

Og syriner spiller gitar.

Vi skal videre gjennom tuneller,

Og lyser med kropp og sjel.

Et ansikt lyser for alle,

Og navnet er vårt svar.

Toget går videre med oss,

Og stopper ved reisens slutt.

Vi varmer oss litt med kakao

Mens lysene blinker for gult.

Vi er drivved fra fjerne kyster,

Og skal vider med en båt.

Over fjorden er siste etappe

Til sluttspill og bildebål.

FLYR

Mellom fjellene flyr jeg,

Mellom mennesker har jeg et hjem.

Jeg flykter for storm og uvær,

Og stenger min dør igjen.

Jeg flyr som en utvandrerskare

Av fugler på vei mot syd.

Jeg er en flyktning i livet,

Uten venner, med øresus.

Jeg flyr fra det kalde Norge

Til en øy i Karibien.

Her sitter en jomfru og venter,

Og jeg er dårlig til bens.

Jeg flyr fra et krater i Hellas,

Til hellige Peters plass.

Gud hjelpe den arme synder

Som flyr i en stille natt.

Side 41

LANGSOMT

Langsomt vil jeg bli et fjell

Som er høyt nok.

Her vil jeg skue ditt ansikt,

Som lyser min vei.

Langsomt vil jeg vandre i sivet,

Og følge i Mose’ spor.

Jeg fryser av nød og smerte,

Og skjuler mitt navn.

Langsomt går tiden med meg

Over myr og mo.

Jeg skal leve om solen går under

I lyset fra Israel.

LYS

Kan lyset tørke inn

Som mennesker?

Kan kornet spire i ørkenjord?

Nådeløst kommer befalingen,

At vi må våkne.

Og akkurat da ser jeg

At lyset er ved å slokne.

Lyset blir til rennende vann

I fjellet.

Og isbreen går under i bølger.

Våre lysestaker slokner en gang,

Og alt blir stummende mørkt.

Hva skal vi da med bokstaver,

Og bøker om alt?

Lyset brenner broer,

Og gir håp for livet.

Akkurat der jeg er nå, leser jeg flammer

Fra ungdommens dager.

Jeg er om bord i et luksusskip

På vei til Karibien.

Mine blogger

Blogger jeg følger

IKKE SOM DE ANDRE av Sigve Lauvaas * Side 29-36 (Bok 12-2012)

Side 29

VANDRER

Jeg er en vandrer

På ukjente stier,

Mens regnet daler ned.

Jeg vandrer mot Jerusalem,

Og frykter røvere

I rommet.

Jeg vandrer som en vektløs

Gjennom natt og dag,

Og følger stjernene.

Jeg er ensom på jorden,

Men tankene vandrer med meg

Over høye fjell.

Jeg undrer meg over lyset

Som kommer og går,

Som en vektløs masse.

Alt til sin tid.

Jeg vandrer mot porten,

Og griper hånden til engelen min.

Det er den største glede.

ORD

Ord er bruer til menneskene,

Og ord setter spor i oss.

Usynlige bruer i verden

Gjør livet lyst og lett.

I rommet går usynlige tråder

Med ord og bilder.

Dette er varsel til visdom

For dem som leser rett.

Med bruer av ord kan vi leve

Til svalene kommer igjen.

Da synger Guds fugler med iver

At ordet er bror og venn.

BARN

Barna mine sitter rundt bordet

Og venter på mat.

Et bilde av engler skal lyse

Over sengen,

Og velsigne hvert barn.

Freden skal lyse i rommet,

Og barna skal sove trygt.

Et bilde av Josef og Maria

Forteller mer enn ord.

Barna skal vokse i visdom,

Og bygge sin egen heim.

Velsigne hvert barn på jorden

Med trygghet og glede.

La verden få se at vi elsker

Barnet med himmelsang.

Gi barnet et liv å leve

I nærhet til kildevann.

ETTERPÅ

Omsider kan jeg ta meg en hvil,

Og telle mine talenter.

Noen begavet person er jeg ikke,

Men alt kan jeg lære.

Jeg smykker meg ikke av kunnskap,

Men tror på en ånd.

Etter dagens strev vil jeg hvile

Og drømme i eget hus.

Etterpå vil jeg møte de lærde,

Og håndhilse kvinner og menn,

Og glemme min nød for de svake,

Mens klokkene slår,

I jubel over øyer i Stillehavet

Med palmer og eventyr.

Det er min drøm å se bak alt.

Vinden blåser dit den vil.

Men nøkkelen til livet er skjult i lyset.

KOM

Jeg kom med hodet først,

Og løsnet meg fra veven i blått lys,

Og fulgte stien til skålene

Med urter og honning.

Jeg bærer verden på ryggen,

Og skjelver i oppstigningen

Til det usigelige lyset

Som nærer mitt hjerte.

Jeg kom som et utskudd,

Forlatt av kroppen,

Og ble til en båt med ror og pass,

Som et skjørt egg på stormfullt hav.

TRETT

Jeg blir ikke trett

Av å gå på broen,

Og mimre små ord og navn.

Jeg ser gamle i heimen

Som er trette av livet,

Men klarner i tåken

Når fuglene synger.

Jeg blir ikke trett

Av gåten og barnet,

Og går på broen med fiskestang.

Jeg vandrer på stier

Langs fjorden i regnet,

Og lever forsiktig

Når snøskavlen lyser.

Jeg sovner i lyngen

Når vårsola bruser,

Og kjenner meg varm

Som barnet i magen.

Så sovner jeg søtt i mitt hytteslott

Og drømmer om været

Og barnebarnet.

ORDET

Sanset du ordet.

Det lever, og bringer fred.

Du trenger ikke skjelve alene,

For ordet er med.

Ordet danser med deg på stien,

I parken, i huset.

Sanser du ordet med lys,

Som en vannlilje, som syriner i blomst.

LEVE

Bare jeg lever i tjue år,

Så skal du få et minne i gull,

Og tomt til et hus.

Bare jeg lever i femti år,

Skal du få hendene fulle av bær,

Og frukt til en ny sommer.

Bare jeg lever i hundre år,

Så er begeret tømt,

Og skjelvende går jeg til mine,

Som lauv og lyng.

FRØ

Frøet setter sine røtter

Og spirer i sky.

Jeg vandrer med mine føtter

Fra by til by.

Et sted vil frøet spiret,

Et sted vil det dø.

Jeg er en gartner i livet

Og spiser mitt brød.

Jeg planter og sår og høster,

Men Gud gir vekst.

Et menneskebarn er frøet

Til treet som vokser opp.

DIKTE

Jeg kan ikke leve uten å dikte.

Det er min nådegave,

Min frie vilje.

Talentene er rikt fordelt.

Jeg kan ikke avsløre alt i et dikt,

Og noe må komme senere.

Her er jeg nå,

Og jeg vasker mine hender.

Jeg dikter om brød for fred.

Jeg dikter forskjellen på å elske,

Og forby alt.

Jeg er en dikter av nåde,

Men vet det ikke

Før solen går ned.

MOT SLUTTEN

Mot slutten av livet søker alle tilbake,

Og hjembygda blir hvilested.

Langsomt kommer de unge gamle

Og streifer omkring på parkeringsplassen,

Og leter etter gravstøtter.

Om ledige tomter for folk i nød,

Blir opplyst på kirkebakken.

Jeg merker meg draget,

Og kjenner sus av høst i gamle trær.

Og rådyra hopper over steingjerdet,

Forsiktig og elegant som en engel.

Og solen strekker sine hender ut

Og velsigner jorden.

Mot slutten er søppelplassene tomme

Og rovdyrene kommer tilbake

Og leter etter arvinger,

Og forsyner seg med gods og gull,

Mens de døde hviler i dyp jord,

Til et minne fra livet.

TILBAKE

Om noe er galt med ordene,

Vil jeg ha de tilbake

For videre utredninger.

Jeg ber om at ordene må bli

Synlige og ekte.

Selv er jeg hjelpeløs,

Men ordene tar meg ved hånden.

Det som er fjernt, må bli nært.

Bare i lyset kan ordene leve

Med en klar stemme.

En gang vil ordene komme tilbake,

Og gi seg selv

Til næring for sjelen.

Som en frukt skal ordene modnes

Og lyse på stengelen

Til et minne om kraftige røtter.

Men ordene skal tilbake,

Og skjule sitt ansikt,

Til en ny vår i forvandlingens tegn.

ROSER

Du får komme med roser.

Å ha roser i livet

Gir stor lykke.

Hagen skal blomstre av roser

Til et nytt hjem.

Det er mitt vindu

Og hilsen til verden.

Kom med roser i kveld.

Døren er ikke låst.

Om lyset er slokket i rommet,

Så skal jeg være våken.

Gjør vinteren varm av roser.

Kyss meg før rosene dør.

Side 35

NATTEN

Jeg har alltid elsket natten.

Og nattens ansikt lyser imot meg.

Jeg bærer nattens maske,

Og kjenner meg isolert.

Jeg drømmer om en utsikt,

Hvor jeg kan meditere,

Være meg selv, mitt oppa kaoset.

Jeg vil overvinne sorgen,

Og strø roser på vannet.

Langsomt grønnes gresset

Under nattens lyse himmel.

Med fuglekvitter og morgensalme

Våker jeg til solen kommer inn.

TID

Tidens tegn

Er som hagl på ruten.

Hvorfor skal det være så vanskelig

Å forstå motivet

Å være synlig?

Jeg innbiller meg

At tidens tegn kommer i et mønster,

Og at det er en plan

Fra a til å.

Tiden ruller på vår vei,

Som en rød løper.

Vi må bare ikke trø utenfor,

Der gribbene biter.

Tiden gjør oss langmodige.

Fjerne hendelser

Kommer frem i dagen.

Vi opplever hemmeligheter

Rundt et strålende tre

Med syriner.

Og bestemorapalen i hagen

Blomstrer til våren,

Som en ny soloppgang.

Side 36

LYSET

Visst vet jeg om lyset.

Men det er som regel langt borte,

Og oppløses i hav og bølger.

Lyset hører sekundene til.

Og jeg klamrer meg til tiden,

For å være i balanse.

Jeg skal gå til Galdhøpiggen,

Og kjenne vinden som regjerer

Som en monark.

I mine uskyldige lemmer

Kjenner jeg en dragning mot det blå.

Men når jeg har flyskrekk

Kommer jeg ikke langt.

UNDER ALT

Jeg er underkastet.

Jeg er under alt. Et lite barn i parken.

Jeg er et takknemmelig mysterium,

Og er underkastet din favn.

Jeg har sol på mine skuldre,

Og himmelen roper etter meg.

Om jeg er en pilegrim, kan gudene vite.

Jeg trøster meg i de fattiges selskap,

Og går blant ringe tjenere.

Men jeg ser det usynlige.

Under alt blir gråten til velsignelse.

Jeg forstår det ikke.

Men ordet forteller om Faderen,

Som har all makt.

Jeg er stolt av å tilhøre,

Men føler meg minst av alle.

Jeg er støv og aske.

Bare vinden vet hvor veien stuper.

IKKE SOM DE ANDRE av Sigve Lauvaas * Side 19-28 (Bok 12-2012)

Side 19

TREFFES

Noen skal treffes,

Og jeg oppdaterer meg

På kafeen, og dikter et vers eller to

Om å vente på trikken

Til alle sover,

Og gå hjem alene.

Noen treffes hver dag,

Og trenger å treffes, for dagene er slik.

Og solen ser oss som en skygge i landsbyen,

Og beundrer oss for det.

Ja, vi treffes hvert sekund av

Usynlige tråder, og presenterer oss,

Uten å vite til hvem,

På veien til jobben, i toget eller trikken.

For alle vil komme frem,

Og alle har hjernen til verktøykasse

Fra solen står opp, til den går ned,

Med litt pause mellom slagene.

For vi trener alle å puste.

ORD

Ord splitter folk, og binder

Som sterk lim.

Og jeg lengter etter å se ordene

Som tangenter,

Og elsker høyt spill

Om å elske systemet,

Og opprettholde byggverket.

Ordene er et eget kapittel i skapelsen,

En hilsen til hverandre,

Et smil fra, og til.

Ordene hjelper oss å se.

Vi er smålige om vi ikke ser ordene,

Og møtes som barn igjen

For å høre eventyret om trollet

Som oppfant flyet,

Eller fortellingen om vinterkvelden

Med alle hjul i blått.

MØTE

I det lange løp

Går vi ifra hverandre,

Eller møtes igjen

Til melodien av Grieg,

Eller country.

Vi møtes som elskende folk

Og spiser med pinner

Eller drømmer.

Og natt og dag er borte

I melodien.

Det tar lang tid å komme frem

Til møteplassen,

Der vi kan utveksle erfaringer,

Og se etter den perfekte

Som tilgir meg.

SAMMEN

Vi konverserer

Og går tur i landskapet

Med nykjøpte klær,

Eller skriver brev

Med heftige ytringer,

Som kongeskipet tar med

Over Atlanteren.

Vi er sammen, og født

Som brennende busker

I en ørken som distraherer

Vår vakre hud.

Og mister noe på veien,

Der vi lever bak stengte dører,

Før vi mister alt.

Sammen på Gamlehjemmet,

Som er varm for årstiden,

Men lukket for innsyn.

For vi er mennesker i landskapet

Med handikap,

Og må skjules for forbipasserende,

Enda vi kan språket, og synger bordvers.

NAKEN

Med tanke på den ene

Som fikk meg inn i lyrikken,

Føler jeg meg naken

Og alene.

Og vennene forsvant

I leken med ord.

Og jeg ble igjen alene,

Som flyktning på jord.

Jeg eksisterer i diktet,

Og for den ene i verden,

Men er fremmed for andre

Og naken, til salgs.

Men ingen problemer

Syr leppene sammen.

Jeg lever i bilder, og leker

I dammen.

FORTELL

Fortell om krigen,

Og vis oss stjerner.

Ta hånden til henne

Som strekker halsen.

Ømt skal vi vandre,

Og lykken skal blomstre.

Kjøp meg en blyant

Så skriver jeg navnet.

Alle skal vite

At vi hørte sammen.

Sannheten gav oss

En nøkkel for livet.

Fortell om min fortid,

Og følg meg til graven.

Gi meg litt honning

Og lys mine ord.

SLOSS

Det er farlig å sloss,

Sa en bredskuldret kvinne.

Rekk meg din hånd.

Å leve livet

Kan føre til brudd.

Men alt er et spørsmål

Om makt eller status.

Vi sloss for å elske

I tanker, i lyset,

Og glemmer vår neste.

Vi lever som utskudd,

Og sloss for å vinne.

Vi ærer den ene,

Og opphøyer livet.

SANG

Syng for meg noe

Fra rosehagen.

Syng meg i søvn med deilige toner.

Gjør meg et ærend

Før dagen går.

Tørk støv av sangen

Om blåveispiken.

Syng meg frisk

Med din gode stemme

Før klokkene slår.

Syng for meg barndommen,

Som gikk så fort,

Og favn meg med hendene dine.

Gi meg et teppe av ekte ull.

Se meg før dagen er omme.

Kom hit til min stue,

Kom til min seng.

Syng til mitt ensomme hjerte.

Jeg skal i vinden, som gras og lauv.

Som blomsten er du, min kvinne.

FLYPLASS

Jeg er en flyplass for ord

Som kommer som regn eller hagl,

Som underlige frø på reise

Fra kontinent til kontinent.

Jeg tar imot vannet

Som flyter over sine bredder,

Og samler alle verdens hav i min hånd.

Vannet strømmer over og under jorden,

Og skaper årer i landskapet,

Så kjærligheten kan blomstre

Og druene modnes.

Jeg er en flyplass for lys,

Og tar imot med åpne armer.

Og mine venner får drikke seg utørst

Av stråler fra sol og stjerner.

VANN

Vannet vet veien.

Og vi bør vite sannheten

Før klokkene slår,

Før vannet renner bort

I en ukjent tunnel.

Vannet har en egen kraft,

Som flyter i barnet

Og skaper energi

Og kjærlighet.

Vannet kommer innom,

Som en følelse,

Og blir til is.

Vannet koker, og gir

Seg selv til oss.

Vannet og ordet

Gjør virkeligheten mulig,

Og vi drikke til visdom

Fra Sereptas krukke.

SPEIL

Ikke som et speil av de andre,

Ikke som gammel vev.

Jeg er ny, med krage,

Og hatt fra Lyon.

Bildene bortenfor solen

Kommer med navn og stas.

Jeg er en fattig enke,

Gjest med nonnestav.

Mitt verk var å male kirker.

Jeg smykket mitt hus med det,

Til klokkene begynte å kime,

Og himmelen lyste fred.

UTSIKT

Utsikten er som et puslespill,

Med fjell og dal og fjord.

Og veien mellom alt

Er veien min.

Sjelen får hvile i hytten

Som ligger lunt i sør.

Velkommen kjære nabo

Til klostertun.

Kom, la oss sette sammen

Bit for bit til bildet.

La ensomheten få vandre

Som sol i hav.

ORD

Ordene kler meg, som ånd og luft.

Og våren er i meg som ordet

Fra himmelens blomsterbusk.

Jeg kler meg med ord fra det høye,

Og gjemmer meg i din favn.

Bortenfor alt er ditt øye,

Som lyset i Jesu navn.

FARVEL

Farvel til regnet.

Jeg har brutt alle lenker.

Og plommene er modne

For høsten.

Farvel til fjellet,

Og det fuktige graset,

Og epletrærne i hagen.

Farvel med tårer og smil.

Jeg dikter litt glede.

Mitt hjerte er fylt til randen

Av dufter og smak.

Og overalt ser jeg venner,

Og den ene.

En himmelstjerne i gull.

Farvel til stien, og skogen.

Jeg tar vingene på,

Og reiser med båten i kveld.

Jeg svermer på havet

Mot hvite kyster,

Og kysser dine mørke druer,

Og alt jeg kan få.

NAVN

Du hvisker mitt navn,

Og jeg holder deg fast.

Du sier med øyner

At vi hører sammen.

Du kysser i blinde,

Og gir meg et håp.

Navn er en gave,

Du elsker mitt bilde.

Jeg ser deg i drømmer,

Og hjertet slår heftig

Jeg elsker en kvinne.

Og hvisker i øret:

Skål for i aften.

KØ

Sjelen står fremst i køen,

Men slipper ikke inn.

Tråkk ikke meg på helen,

Sier den late.

Jeg har et hus for drømmer

I ensomhet.

Hvem kommer med kosten

Når jeg reiser?

Køen til matbutikken

Gjør meg matt.

Velkommen igjen sier fruen

Som serverte te.

Sjelen er viktig til alt,

Sier prest og klokker.

Menigheten står i manntall,

Men glemmer ordet.

SEILE

La oss brette opp armene

Og seile med vinden.

La mystikken leve.

Vi går i land.

Det bobler i ord fra alle kanter.

Musikken strever,

Og noen må sove.

Vi setter opp teltet, og bålet brenner.

Vi seiler om kapp

Til en ny horisont.

La seilskuten lyse. Lær kunsten å se.

Vi krysser bølger,

Og mediterer.

Vi trenger selskap, og elsker, elsker.

Og gleden er fager

Som hvite engler.

MINNER

Svalene flyr

Over tørre blader og jord.

Måtte hvert vingepar finne sitt hjem,

Så de kommer igjen.

Se, de flyr høyt mellom skyer

Med kraftige skjær.

Måtte de bare få hvile en stund,

I hjertenes øy.

De flyr over bølger på himmelbuen

Til engler og stjernekor.

STILLHET

Svalene reiser i stillhet

Til et nytt kontinent.

Tusen mil.

Tusen mil til Afrika,

Med stjerner som veiviser

Og sol og måne som søyler.

De skriver med vinger

En forunderlig skrift

På blå pergament.

I stillhet over landskapet

Reiser de i vemod,

Bare med noen få stopp.

Når tanken er full av næring

Letter de fra basen, og flyr.

Svalene er et speil

Til menneskenes flukt.

De bygger sitt rede med klokskap,

Og svever under låvetak

Med unger av gull.

Så reiser de en morgen i stillhet

Til toner av klokkelyng.

FJELL

Noen fjell er runde,

Andre er krater med bratte stup.

Noen fjell er søyler og pyramider,

Himmelstormere.

Lofotveggen reiser seg med spir,

Og speider i havet.

Vi trenger alle et fjell, og en måne,

Til drømmer og dikt,

Til rekreasjon for hjerte og sinn.

Fjellet spiller fiolin i skumringen,

Og roper i storm.

Bak fjellet er glemselen,

Og horisont til nye fjell,

Roser og groblad

Og evighet.

EN ØY

En øy i havet

Er som ingenting mot Gud.

En øy som synker, og blir borte,

Finnes ikke mer.

En øy er en oppankret båt.

Når kjettingen ryker,

Driver båten i Ingenmannsland,

Og kruttet forgår.

En øy på åpne havet

Kjemper med bølgene, og taper,

Som en vulkan uten ild.

Når en øy blir borte, roper de vise.

Men ingen forstår Gud.

Og ingen forstår regndråpene

Som får frøet til å spire.

Det er en hemmelighet,

Som lyset og livet.