Side 29
VANDRER
Jeg er en vandrer
På ukjente stier,
Mens regnet daler ned.
Jeg vandrer mot Jerusalem,
Og frykter røvere
I rommet.
Jeg vandrer som en vektløs
Gjennom natt og dag,
Og følger stjernene.
Jeg er ensom på jorden,
Men tankene vandrer med meg
Over høye fjell.
Jeg undrer meg over lyset
Som kommer og går,
Som en vektløs masse.
Alt til sin tid.
Jeg vandrer mot porten,
Og griper hånden til engelen min.
Det er den største glede.
ORD
Ord er bruer til menneskene,
Og ord setter spor i oss.
Usynlige bruer i verden
Gjør livet lyst og lett.
I rommet går usynlige tråder
Med ord og bilder.
Dette er varsel til visdom
For dem som leser rett.
Med bruer av ord kan vi leve
Til svalene kommer igjen.
Da synger Guds fugler med iver
At ordet er bror og venn.
30
BARN
Barna mine sitter rundt bordet
Og venter på mat.
Et bilde av engler skal lyse
Over sengen,
Og velsigne hvert barn.
Freden skal lyse i rommet,
Og barna skal sove trygt.
Et bilde av Josef og Maria
Forteller mer enn ord.
Barna skal vokse i visdom,
Og bygge sin egen heim.
Velsigne hvert barn på jorden
Med trygghet og glede.
La verden få se at vi elsker
Barnet med himmelsang.
Gi barnet et liv å leve
I nærhet til kildevann.
ETTERPÅ
Omsider kan jeg ta meg en hvil,
Og telle mine talenter.
Noen begavet person er jeg ikke,
Men alt kan jeg lære.
Jeg smykker meg ikke av kunnskap,
Men tror på en ånd.
Etter dagens strev vil jeg hvile
Og drømme i eget hus.
Etterpå vil jeg møte de lærde,
Og håndhilse kvinner og menn,
Og glemme min nød for de svake,
Mens klokkene slår,
I jubel over øyer i Stillehavet
Med palmer og eventyr.
Det er min drøm å se bak alt.
Vinden blåser dit den vil.
Men nøkkelen til livet er skjult i lyset.
31
KOM
Jeg kom med hodet først,
Og løsnet meg fra veven i blått lys,
Og fulgte stien til skålene
Med urter og honning.
Jeg bærer verden på ryggen,
Og skjelver i oppstigningen
Til det usigelige lyset
Som nærer mitt hjerte.
Jeg kom som et utskudd,
Forlatt av kroppen,
Og ble til en båt med ror og pass,
Som et skjørt egg på stormfullt hav.
TRETT
Jeg blir ikke trett
Jeg blir ikke trett
Av å gå på broen,
Og mimre små ord og navn.
Jeg ser gamle i heimen
Som er trette av livet,
Men klarner i tåken
Når fuglene synger.
Jeg blir ikke trett
Av gåten og barnet,
Og går på broen med fiskestang.
Jeg vandrer på stier
Langs fjorden i regnet,
Og lever forsiktig
Når snøskavlen lyser.
Jeg sovner i lyngen
Når vårsola bruser,
Og kjenner meg varm
Som barnet i magen.
Så sovner jeg søtt i mitt hytteslott
Og drømmer om været
Og barnebarnet.
32
ORDET
Sanset du ordet.
Det lever, og bringer fred.
Du trenger ikke skjelve alene,
For ordet er med.
Ordet danser med deg på stien,
I parken, i huset.
Sanser du ordet med lys,
Som en vannlilje, som syriner i blomst.
LEVE
Bare jeg lever i tjue år,
Så skal du få et minne i gull,
Og tomt til et hus.
Bare jeg lever i femti år,
Skal du få hendene fulle av bær,
Og frukt til en ny sommer.
Bare jeg lever i hundre år,
Så er begeret tømt,
Og skjelvende går jeg til mine,
Som lauv og lyng.
FRØ
Frøet setter sine røtter
Og spirer i sky.
Jeg vandrer med mine føtter
Fra by til by.
Et sted vil frøet spiret,
Et sted vil det dø.
Jeg er en gartner i livet
Og spiser mitt brød.
Jeg planter og sår og høster,
Men Gud gir vekst.
Et menneskebarn er frøet
Til treet som vokser opp.
33
DIKTE
Jeg kan ikke leve uten å dikte.
Det er min nådegave,
Min frie vilje.
Talentene er rikt fordelt.
Jeg kan ikke avsløre alt i et dikt,
Og noe må komme senere.
Her er jeg nå,
Og jeg vasker mine hender.
Jeg dikter om brød for fred.
Jeg dikter forskjellen på å elske,
Og forby alt.
Jeg er en dikter av nåde,
Men vet det ikke
Før solen går ned.
MOT SLUTTEN
Mot slutten av livet søker alle tilbake,
Og hjembygda blir hvilested.
Langsomt kommer de unge gamle
Og streifer omkring på parkeringsplassen,
Og leter etter gravstøtter.
Om ledige tomter for folk i nød,
Blir opplyst på kirkebakken.
Jeg merker meg draget,
Og kjenner sus av høst i gamle trær.
Og rådyra hopper over steingjerdet,
Forsiktig og elegant som en engel.
Og solen strekker sine hender ut
Og velsigner jorden.
Mot slutten er søppelplassene tomme
Og rovdyrene kommer tilbake
Og leter etter arvinger,
Og forsyner seg med gods og gull,
Mens de døde hviler i dyp jord,
Til et minne fra livet.
34
TILBAKE
Om noe er galt med ordene,
Vil jeg ha de tilbake
For videre utredninger.
Jeg ber om at ordene må bli
Synlige og ekte.
Selv er jeg hjelpeløs,
Men ordene tar meg ved hånden.
Det som er fjernt, må bli nært.
Bare i lyset kan ordene leve
Med en klar stemme.
En gang vil ordene komme tilbake,
Og gi seg selv
Til næring for sjelen.
Som en frukt skal ordene modnes
Og lyse på stengelen
Til et minne om kraftige røtter.
Men ordene skal tilbake,
Og skjule sitt ansikt,
Til en ny vår i forvandlingens tegn.
ROSER
Du får komme med roser.
Å ha roser i livet
Gir stor lykke.
Hagen skal blomstre av roser
Til et nytt hjem.
Det er mitt vindu
Og hilsen til verden.
Kom med roser i kveld.
Døren er ikke låst.
Om lyset er slokket i rommet,
Så skal jeg være våken.
Gjør vinteren varm av roser.
Kyss meg før rosene dør.
Side 35
Jeg har alltid elsket natten.
Og nattens ansikt lyser imot meg.
Jeg bærer nattens maske,
Og kjenner meg isolert.
Jeg drømmer om en utsikt,
Hvor jeg kan meditere,
Være meg selv, mitt oppa kaoset.
Jeg vil overvinne sorgen,
Og strø roser på vannet.
Langsomt grønnes gresset
Under nattens lyse himmel.
Med fuglekvitter og morgensalme
Våker jeg til solen kommer inn.
TID
Tidens tegn
Er som hagl på ruten.
Hvorfor skal det være så vanskelig
Å forstå motivet
Å være synlig?
Jeg innbiller meg
At tidens tegn kommer i et mønster,
Og at det er en plan
Fra a til å.
Tiden ruller på vår vei,
Som en rød løper.
Vi må bare ikke trø utenfor,
Der gribbene biter.
Tiden gjør oss langmodige.
Fjerne hendelser
Kommer frem i dagen.
Vi opplever hemmeligheter
Rundt et strålende tre
Med syriner.
Og bestemorapalen i hagen
Blomstrer til våren,
Som en ny soloppgang.
Side 36
LYSET
Visst vet jeg om lyset.
Men det er som regel langt borte,
Og oppløses i hav og bølger.
Lyset hører sekundene til.
Og jeg klamrer meg til tiden,
For å være i balanse.
Jeg skal gå til Galdhøpiggen,
Og kjenne vinden som regjerer
Som en monark.
I mine uskyldige lemmer
Kjenner jeg en dragning mot det blå.
Men når jeg har flyskrekk
Kommer jeg ikke langt.
UNDER ALT
Jeg er underkastet.
Jeg er under alt. Et lite barn i parken.
Jeg er et takknemmelig mysterium,
Og er underkastet din favn.
Jeg har sol på mine skuldre,
Og himmelen roper etter meg.
Om jeg er en pilegrim, kan gudene vite.
Jeg trøster meg i de fattiges selskap,
Og går blant ringe tjenere.
Men jeg ser det usynlige.
Under alt blir gråten til velsignelse.
Jeg forstår det ikke.
Men ordet forteller om Faderen,
Som har all makt.
Jeg er stolt av å tilhøre,
Men føler meg minst av alle.
Jeg er støv og aske.
Bare vinden vet hvor veien stuper.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar